til

Vi lever på jorden ett lite sekund og som en dråpe i havet. Likevel gjör vi så mye drama ut av den nesten ikke eksisterende tiden her på jorderiket. Vi vet fra 4-5 åralderen at vi skal dø og fra da må vi forholde oss til det umulige, at vi en gang nådeløst skall skylles bort og at etter hundre år er til og med sporene vasket bort etter de fleste av oss. Dessuten vet vi at selve livet på jorda en gang tar slutt, om ikke för så den dagen sola slukner. Som biolog vet man dessuten at arter har en viss livslengde og forsvinner, menneskeheten skal ikke leve til evig tid. Dette er det ultimatium vi fødes med, men likevel blir vi rullet inn i det pågående drama som spilles akkurat når du fødes. Distansen til egen eksistens forsvinner og blir til kampen for liv og död, partnerskap og egen barn, penger og posisjoner. JA alt blir så viktig, sjøl om likevel alt en gang er over. Og Darwins pjäs survival of the fittest spilles om och om igjen. De som fødes med en illusjon av trygghet, sitat en lärebok, bruker å gå seirende gjennom livet. Mens de illusionslöse får større problem. Om man nå velger distansen, så kan man velge å se livet som meningsløst, eller ikke. Fra et utenifraperspektiv, kan man lage ulike scenarier for sitt liv selv om man nå er underlagt premissene. I dette perpektiv kan man likevel velge inn og bort visse saker. For å ha det bra det korte sekundet livet går det an å betrakte det litt på avstand og velge litt egendesign. Dessverre fødes vi ikke särlig frie men er foruten å delta i Darwinsa pjäs til og med i kulturen og familiens skjema, men illusjonen av frihet kan nok hjelpe litt. Dette ble til og med på norsk, for jeg ble født i et taterstykke i Norge, som ruller på sjøl om jeg ikke er med i det lengre.