Han tverr over benkene hang;
hun lystig i dansen seg svang.
hun lekte, hun lo,
med én og med to;-
hans hjerte var nær ved å briste,
men det var det ingen som visste.
Hun gikk bak ved laden en kveld,
han kom for å si’e farvel.
hun kastet seg ned,
hun gred og hun gred:
sitt livshåp det skulle hun miste.
Men det var der ingen som visste.
Ham tiden falt fryktelig lang.
Så kom han tilbake engang.
--Hun hadde det godt,
hun fred hadde fått;
hun tenkte på ham i det siste.
Men det var der ingen som visste.
Dulgt kjærlighet (Fra: Bjørnsons samlede verker)